Kultur spiser strategi til frokost

«Kultur spiser opp strategi til frokost» sa Kristin Halvorsen under sitt foredrag på BALANSE-konferansen som ble holdt på UiA 7.desember.

Konferansen handlet om kjønnsbalanse i akademia. Hvordan skal man få flere menn inn i sykepleien og flere kvinner inn i teknologi og realfag? Men spesielt handlet denne konferansen om hvorfor det er så få kvinner som har professorstatus. Hva gjør akademia feil som gjør at mønsteret er slik?

Akademikernes selvstendighet svekker fremtidens løsninger 
Flere grunner ble tatt opp og diskutert av ulike innleggsholdere den dagen. Normer og forventninger ble dratt frem som et av aspektene. Det eksisterer en overordnet forståelse om at akademikere og da spesielt professorer skal være gode og selvstendige forskere. En tolkning flere på konferansen kunne eniges om at ville være en lite gunstig måte å forske på i fremtiden. Gode løsninger sjeldent kommer fra ett hode alene; men heller i tverrfaglig arbeid der flere gode hoder tenker sammen og samarbeider.

For å oppnå professorstilling er det visse krav som skal oppfylles. Deriblant forskning og publikasjoner av forskning. Har du derimot mange gode publikasjoner, men i samarbeid med noen kan det hende dette ikke blir ansett som godt nok fordi den konservative tanken om at en professor skal være en selvstendig forsker tolkes på en måte som avviser publikasjoner som er framarbeidet av flere gode hoder. Dette ble trukket frem som et eksempel fra blant annet Rani Lill Anjum som selv har opplevd dette. Det er for hennes del foretrukket å ha gode samarbeidsprosjekter der kunnskap deles heller enn å verne om sine egne tanker som en eremitt. Hun påpekte også at det er flere kvinnelige akademikere som foretrekker å samarbeide med andre, og dermed ikke mottar den samme anerkjennelsen som menn.

Balanse i akademia og balanse i livet
Monica K. Torstveit er professor i idrettsvitenskap ved UiA og har deltatt i BALANSE-prosjektet. Hun fortalte om sin vei for å bli professor og hvordan hun selv ikke strategisk hadde gått inn for å bli det fra første stund og dermed møtte en mer kronglete vei. Hun brenner for faget sitt og har også et familieliv på Sørlandet med tre barn og mann, som hun også gjerne vil bruke tid på. Noe som ikke alltid er så lett når man har flere altoppslukende oppgaver. Både akademia og familie. For Monica har det vært viktig å også finne balanse i livet. Hun trakk sammenligninger mellom det hun lærer bort til toppidrettsutøvere og det å være akademiker og ha familie: «Ta vare på helsa før prestasjon, ta vare på mennesket før prestasjon. Det er viktig med balanse i livet også» avsluttet hun innlegget sitt med.

Dagens kakebakerne er nåtidens og fremtidens forskere
Flere ganger i løpet av konferansen ble det poengtert at det er ikke bare er strukturen man bør gjøre noe med. Det er vel og bra med tilrettelegging, men det er også litt fornærmende om det man får tilbud om er «lederkurs for kvinner», som om kvinner ikke kan lede! Tilretteleggingen i strukturen er i bunn og grunn et tiltak og en motreaksjon til kulturen. Når man kommer langt med struktur og tilrettelegging handler resterende utviklingsmuligheter om kulturbygging. Hvordan får man en felles forståelse for at det ikke er slik at det er de kvinnelige akademikerne som skal ta ut av oppvaskmaskinen på lunsjrommet hver gang eller at det er de som alltid skal bake kake til markeringene som skal skje på kontoret, men og at også de skal bruke tid på sin forskning og dyrke den?

Skrevet av Olea M. Norset, Læringsmiljøpolitisk ansvarlig