Denne høsten fikk jeg for første gang mulighet til samle inn studiepoeng gjennom å være del av en reell arbeidsplass. Høydepunktet for mange i løpet av den graden de tar ved en høyskole eller et universitet er nettopp dette; praksisperioden.
UiA er det tredje universitetet i Norge som jeg studerer på, og det stresset som ofte er forbundet med å sikre seg en god praksisplass – det har jeg fått erfare fra medstudenter over hele Norge. Da jeg søkte meg inn på mastergraden i samfunnskommunikasjon ved UiA var noe av det som lokket mest løftet om at universitetet skulle jobbe for å skaffe meg en praksisplass, og at det allerede eksisterte flere gode avtaler med store aktører i Agder, Oslo og utlandet.
Europas hjerte
Jeg ville til utlandet, om det så bare var for seks uker. Selv etter utallige år på lesesalen har det aldri blitt noe utvekslingsår i utlandet på meg, og dermed føltes dette som en siste gulrot, som bare hang der dinglende foran øynene mine. Jeg er ikke statsviter, men etter fullført mastergrad kan man muligens kalle meg retoriker? Alt kommer godt med når praksisplassen befinner seg i «Europas hovedstad». Jeg ble utplassert hos Sørlandets Europakontor, som holder til i Norway House, et steinkast fra EU-kommisjonen i det europeiske kvartalet i Brussel.
Internasjonal kommunikasjon på godt og ondt
I løpet av min tid i Brussel hadde jeg svært varierte arbeidsoppgaver. På den ene siden arbeidet jeg med å utforske havet av EU-dokumenter, prosjekter og rapporter. Min oppgave var å sile ut det som kunne være relevant for Agderregionen, og skrive artikler om dette slik at det ble tilgjengeliggjort for aktører i Norge. EU-dokumenter er ofte tåkelagte, og stadig tok jeg meg selv i å lure på om de som hadde skrevet rapporten selv forsto hva de hadde skrevet. Denne formen for kommunikasjon kunne oppleves som stikk i strid med den kommunikasjonslæren jeg har tilegnet meg gjennom mastergraden.
På den andre siden var Brussel en by bygd opp av arrangementer, foredrag og kurs – hver dag skjedde det noe nytt. Sørlandets Europakontor arrangerte kurs for folkevalgte i Norge, og da var jeg en del av vertskapet. På grunn av min kommunikasjonsbakgrunn tok jeg ofte bilder og intervjuet deltakerne, deriblant ordføreren i Kristiansand, Harald Furre.
I oktober gikk «European Week of Regions and Cities» av stabelen i Brussel, hvilket kan sammenlignes med «Arendalsuka» hjemme i Norge. Da kan man si at jeg var godt fornøyd med valg av tidspunkt for min praksis. Da fikk jeg muligheten til å delta på lik linje med EU-rådgivere og lignende fra hele verden, på en rekke spennende arrangementer, ofte tilknyttet digitalisering og smart spesialisering
Livet i Brussel og på et internasjonalt kontor var likevel ikke alltid en dans på roser. Er det et sted man virkelig kan kjenne på at Norge ikke er en del av EU, så er det i Brussel. Mye av finansieringsmulighetene og programmene i EU er rett og slett ikke tilgjengelig for Norge. På et arrangement jeg deltok på ble det spurt om det var noen representanter fra land utenfor EU tilstede. I en sal på 200 mennesker var jeg den eneste som rakk opp hånden, og pep «Norway» – det førte til latter i salen. På den måten kan man få følelsen av at Norge både er en underdog og en upperdog i EU-systemet.
Shopping og Champagne
Det er klart det er uvant for en sparsommelig student fra Norge å farte rundt på arrangementer hvor du alltid blir møtt med et champagneglass, og kan spise deg mett på kanapeer. Man trengte aldri å føle seg alene i byen fordi det alltid var noe som skjedde, og alltid et internasjonalt miljø å være en del av. I en by hvor over 60% av innbyggerne er internasjonale hører man nye språk på gaten hver dag, og smaker mat fra hele verden. Det norske miljøet i Brussel er stort, og hver tirsdag ble det arrangert tirsdagstrim på tvers av de ulike regionskontorene. Jeg vil anbefale Brussel som en spennende og en trygg by samtidig – hvor du både føler deg lommekjent og nysgjerrig etter seks uker.
Skrevet av
Emilie Hesselberg
Kommunikasjonsansvarlig, Studentorganisasjonen i Agder
English (UK) 
Norsk bokmål